kennelspinning.com © 2011                    

 

 

 

Fra valp til voksen

 

 

Livet er fullt av hverdager, noe som også betegner hundehold generelt. For det meste ser alt ut til å gå på skinner, for å så og snues helt på hodet en dag.

 

For å forstå hvorfor kontakten med valpen går opp og ned, og hvorfor noe som fungerte supert den ene dagen ser ut til å være helt glemt den neste er det viktig å sette seg inn i de forskjellige utviklingstrinnene en valp naturlig går igjennom etter hvert som den vokser og modnes. Generelt sett kan disse fasene deles opp som følger nedenfor, husk at dette selvfølgelig varierer fra hund til hund, og fra rase til rase.

Men aller først, siden dette jo ligger i våre hunders gener, legg merke til ulvevalpens generelle faser. Det er helt klart likheter, til tross for at mange års avl har plassert mange raser tilsynelatende langt unna ulvens væremåte, utseende og lynne:

10-13 dager: Ulvevalpens øyne og ører åpnes

3 uker: Melketennene kommer etterhvert, og de begynner å utforske hiet

4-5 uker: Valpen tar små korte turer utenfor hiet, og begynner så smått å spise kjøtt

6 uker: Ulvemor og valper flytter vekk fra hiet, opp til en kilometer

6 - 8 uker: Valpene er avvent, og de reiser med mor til deres oppholdssted.

12 uker: blir med flokken på jakt, mest for å observere og lære av de voksne ulvene

15-28 uker: melketennene erstattes av ordentlige og kraftige tenner

7-8 måneder: begynne å jakte med flokken

 

Så hvordan passer dette inn i vår menneskehverdag:

Sansene våkner til (2-3 uker gammel):

I denne korte perioden skjer det store forandringer. Den blinde og døve valpen åpner både øyne og ørekanaler, den vil begynne å reagere på ytre påvirkninger som lys, lyd og bevegelser omkring den. Valpen blir mer mobil, og den vil begynne å gjenkjenne sine søsken og sin mor.

Snart klar for verden (3-4 uker gammel)

Valpens sanser utvikles i en utrolig fart i denne perioden. Dag 21-23 skjer det faktisk så mye med valpen at den bør ha et stabilt miljø helt uten store endringer.

Den blir oppmerksom på alle “nye” omgivelser, og vil begynne å kjenne igjen mennesker den er sammen med. Valper lærer å være, og at de er, hunder i denne tiden. Det er derfor helt avgjørende at de tilbringer all tid sammen med søsken og mor.

Dette er også tiden for å begynne å introdusere valpen for nye stimuli som f.eks. et litehåndkle, en liten pute eller andre stille og harmløse saker.

Overgangen (4-7 uker gammel)

Fra fjerde uke begynner den så langt viktigste tiden i den unge hundens liv. Den lærer sosial omgang med sin egen art, den lærer hvordan språket fungerer og den lærer seg bitehemning. Mot slutten av denne perioden vil mor avvenne valpene helt morsmelk, og for første gang vil hun disiplinere valpene. Hun vil også lære dem grunnleggende manerer og sosial oppførsel, og gjennom dette vil de akseptere henne som leder av flokken. Samtidig som valpenes mor avvenner dem kan de begynne å få annen mat.

Valpene må venne seg til mye håndtering, ofte og hver dag. Imidlertid skal de ikke skilles fra mor og søsken i lange perioder. I starten bare 10-15 minutter om dagen, etter hvert økes dette opp mot maks 10-15 minutter om gangen. Ved 7-8 ukers alder økes dette til lengre perioder.

Det er allikevel viktig å gi hver valp mer alene-tid enn dette, men da de skal vite hvor mor og søsken er. Valper som adskilles helt fra mor og søsken for tidlig kan bli nervøse, noe som igjen kan føre til bjeffing og biting og kan slite mer med trening og sosialisering. Men siden vi ønsker en tettest mulig knytting til mennesker skal de i denne tiden få mest mulig menneskekontakt. Her vil det være store variasjoner fra rase til rase som oppdrettes, vi med våre cotons ønsker supersosiale og hyggelige hunder.

Den endelige adskillelsen fra mor og søsken, altså når valpen flytter til sitt endelige hjem, skal ikke skje før tidligst ved 8 ukers alder. Valper behøver sin mor og sine søsken helt frem til dette for best mulig sosial utvikling.

Mange eksperter mener at den optimale tiden i en hunds liv for å lære sosiale ferdigheter er mellom 3 og 16 ukers alder. Dette er altså mulighetenes vindu i forhold til sosialisering og en kontrollert pregning slik at valpen vokser opp til å bli en veltilpasset hund. Disiplin og krav hører ikke inn i denne perioden. Ikke kjeft eller forsøk å korrigere for å dempe hard lekeslåssing eller bjeffing og bråk. Dette er nemlig helt normal, lærerik og svært nyttig adferd hos en valp på dette utviklingsstadiet.

I denne perioden skal valpen introduseres for nye stimuli og gulvoverflater hver dag, kontrollert og hyggelig.

Redd for alt ( 8-12 uker)

Denne perioden er preget av at valpen lærer svært fort. I tillegg til dette opplever mange en “skrekkens periode” (vanligvis 8-10 uker). Ikke alle hunder opplever denne merkbart, men de fleste gjør, og de ​​vil dukke livredde for ting som de tok på strak arm før. Vær derfor påpasselig med at valpen ikke utsettes for unødvendige høye lyder o.l. Dette vil kunne sette dype spor som varer livet ut, noe som er helt unødvendig.

På dette tidspunktet valpens blære og tarmer er begynt å komme under mye bedre kontroll, og den er bedre i stand til å sove gjennom natten. Du kan begynne å lære enkle kommandoer som “kom”, “sitt”, “bli”, “dekk” . Selv om den allerede har fått prøve seg litt i bånd kan treningen av dette begynne på alvor. Det er viktig å presisere her hva vi mener med trening (f.eks “sitt”):

Trinn 1: 100% belønning når valpen setter seg (lokk frem bevegelsen ved å heve en liten godbit opp foran/over nesen)

Trinn 2: 2/3 belønning når du ser at valpen begynner å forstå

Trinn 3: 1/3 belønning når valpen utfører stort sett hver gang

Trinn 4: 1/5 belønning nør du er 100% sikker på at valpen forstår og kan øvelsen, og du faktisk kan kreve at den utfører.

Med trening menes altså trinnene fra helt ukjent øvelse til den kan en øvelse du kan kreve at den utfører (kreve: at du er konsekvent og ikke lar valpen få bestemme om den gidder eller ikke..). Treningen skal være positiv, dvs med belønning (ros og godbit) – straff aksepteres ikke overhodet i trening og innlæring av øvelser. Korrigering underveis er derimot ofte nødvendig.

Sosialiseringen med hunder, mennesker og omgivelser (kun positive opplevelser) fortsetter som før.

Ungdomstiden (12-16 uker)

Som ungdommer flest vil valpen nå etter hvert prøve ut sin egen selvstendighet, ignorere beskjeder og kommandoer den for litt siden gjorde med glede, og prøve ut sin nyvunne uavhengighet - “jeg er nå min egen herre og behøver så visst ikke høre på deg..!”.

Dette kan utvilsomt være en prøvende tid for hundeeiere. Den elskelige nydelige valpen har på kort tid forandret seg til en uoppdragen og frekk liten kjekkas. Dette er helt naturlig og et nødvendig trinn i valpens utvikling.

Stikkordene for denne perioden er grensesetting, tålmodighet og konsekvens. En hund trenger grenser for å kunne fungere sosialt, og det er disse som testes ut nå. For en hund er begreper som snill og slem irrelevant. Faktisk gjør du både deg selv og valpen en bjørnetjeneste ved å være “snill” nå. Har du sagt “kom” så gjennomfør det. Muligens må det noen godbiter og listig oppfinnsomhet til, men gi deg for all del ikke. Blir det problematisk så konstruer enklere oppgaver i et rolig og oversiktlig miljø. Vær tydelig og presis med dine kommandoer, og gjennomfør det du har begynt på.

Leking og biting kan også bli røffere nå, igjen for å teste ut grenser og utfordre din autoritet. Hard biting er uakseptabelt, så et skarpt og tydelig “nei” etterfulgt av et par minutters ignorering av valpen er ofte alt som skal til for å justere dette. Pass på at du aldri drar til deg hånden når den biter hardt eller forsøker å nå hånden med bitt. Det samme gjelder for nesen og andre sartere kroppdeler, men er vel lettere sagt enn gjort. Problemet er bare at om du napper til deg hånden, eller rykker hodet unna om den forsøker å nafse, vil den legge til noen cm neste gang, samt prøve å være raskere. Slikt blir det blod og vondt av… så altså: hold hodet kaldt, hold hånden (eller hodet..) rolig selv om det gjør litt vondt denne ene gangen og si “NEI”.

I denne perioden skal kampleker (lekeslossing, tautrekking etc) unngåes, spesielt om dette er en fra før selvsikker og trygg valp. En pysete eller mindre trygg valp kan derimot ha godt av å vinne noen “kamper” (la hunden vinne leken/tauet/fillen noen ganger og vandre stolt avgårde med den), men dette kan være et minefelt og vanskelig å balansere rett.

Vanlig trening der valpen gis oppgaver og belønning skal fortsatt forgå på et vanlig hyggelig plan. Slik trening er i seg selv svært kontaktskapende og det bygger et naturlig forhold mellom hund og eier. Alle hunder liker å løse oppgaver, og siden det er du som gir den disse oppgavene samt belønner resultatet av utførelsen glir du naturlig inn som leder.

Problembarnet (4-6 måneder)

Avhengig av hvordan du mestret forrige peride vil denne by på enda flere utfordringer av samme sorten. Egenrådigheten og selvstendigheten valpen nå oppviser kan by på enda flere problemer, og nødvendigheten av konsekvens og grenser blir desto viktigere. Den vil mer enn noen gang tidligere utfordre deg ved å overhøre kommandoer og la være å gjøre som den blir bedt om. Allikevel er den daglige treningen viktig fordi den opprettholder forholdet dere imellom. Det kan være du må utføre dette på litt mindre forstyrrende steder, og du kan ikke forvente all verden progresjon i denne tiden.

Siden valpen antageligvis også vil prøve sin nye dominans ovenfor resten av familien også, kanskje spesielt barna, er det viktig at disse også tar del i treningen. Lær barna hvordan de kan gi valpen enkle oppgaver, men overvåk alltid dette samværet. Gode oppgaver kan være enkle søks-øvelser (“gjem-og-finn-godbiten”), noe alle hunder finner veldig tilfredsstillende og motiverende.

Det skjer mange hormonelle endringer nå, så dette er naturlig adferd. I blant hører jeg allikevel om hundeiere som blir rådet til å kastere sin hannhund, til og med av tilsynelatende oppegående og seriøse veterinærer. Dette tar vi sterk avstand fra, og ser på som ren latskap. Kastrering av hannhunder er ikke en løsning på adferdsproblemer men bare et grusomt overgrep (med mindre dette har en medisinsk årsak selvfølgelig).

Freden senker seg.. (6-18 månder)

Denne unghundfasen preges som oftest av harmoni og deilige opplevelser for både hund og eier. Hunden strutter av livsglede og energi, og vil gjerne være med på alt. Denne tiden bør benyttes til en jevn innlæring av alle nyttige (gå pent, “på plass”, gå foran, innkalling, apport osv) og unyttige morsomme (rulle rundt, halse, danse, agility, LP osv) ting en hund kan gjøre. Det finnes ingen grenser for hvor mange artige ting man kan lære en valp/unghund, og jeg kan nesten garantere applaus i neste juleselskap.

Husk allikevel at selv om valpen nå ser stor og voksen ut er den fremdeles svært uerfaren til det meste, og den har hverken mental eller fysisk styrke og utholdenhet som en voksen hund.

En gang mellom 6 og 14 måneder kan det også inntreffe en “andre frykt-periode”. Frykten henger som oftest sammen med nye situasjoner, og unghunden skal da håndteres med tålmodighet og respekt. Det beste er om hunden selv kan finne ut av disse skumle situasjonene, om du gir den litt hjelp så pass på at du ikke presser den til noe den er redd for (hilse på noen, gå bort til noe e.l.). Adferden skal heller ikke roses eller belønnes. Dersom din unghund befinner seg i en slik periode skal du også unngå konfrontasjoner med den.

Det beste som kan gjøres er å fortsette treningen og igjennom dette skape trygghet og tillitt.

 

Vanlige problemer

Det er dessverre en del problemer som går igjen hos mange hundeiere. Ofte er disse forholdsvis enkle å løse, spesielt om vi snakker om en yngre hund, men det krever litt kunnskap og litt mer tålmodighet.

Noen av disse noen av hverdagsproblemene vil jeg nå gå igjennom her, men husk at ingen hunder er like, ei heller hundeiere. Dette vil derfor være generelle råd og tips, bruk i tillegg store porsjoner av din egen sunne fornuft. Det kan også være bra å lese litt om adferdsteori:

 

Bjeffing eller hals er en helt naturlig del av hundens språk, men det lar seg ikke alltid forene særlig godt med vår menneskehverdag. De fleste, eiere som naboer klarer seg helt fint uten bjeffing og bråk.

Den observante hundeier hører lett at hals er ikke alltid hals,- at det er forskjell i både høyde, intensitet og tone. Grunnen til dette er at hunden har mange forskjellige typer hals, eller rettere sagt den gir hals av forskjellige årsaker, som f.eks. varsling, glede/hilsing, tigging, stress, redsel/usikkerhet (+ mange flere).

For å kunne gjøre noe med dette “problemet” er det helt avgjørende å finne ut hva slags hals dette er, for deretter å finne ut hva som forårsaker dette bråket.

En typisk situasjon er at det ringer på dørklokken. Hvor mange coton-hjem er stille da..? Hunden eller hundene bjeffer infernalsk, men hvorfor? I starten, altså de første sekundene, er det en ren varsling – i tilfelle vi ikke har hørt dørklokken.. dette kan det gjøres noe med, men det innebærer å omforme din hund til en viljeløs robot - det ønsker vi ikke, derfor aksepteres disse få sekundene. Deretter går halsen over til en mer voktende holdning. Den halsen vil vi ikke ha, men hvorfor føler hunden at den behøver å ta dette voktende ansvaret..? kanskje fordi det er hunden som alltid møter besøkende først, den står alltid nærmest døren mens du prøver å strekke deg over for å lukke opp, så hvem skal ellers ta dette ansvaret… og her ligger som regel nøkkelen til problemet. Øvelse: neste gang det ringer på (eller du kan gjerne konstruere situasjonen, ikke alltid du vil la besøkende vente ute i regnet mens du stabler om hunder..) skal du IKKE la hunden hilse på besøkende først. Det er DIN jobb. Pek eller anvis hunden til en plass lenger inn i huset. Der skal den vente. Den vil forsøke å komme styrtende når du skal til å åpne døren. Flere ganger. Så vær tålmodig og gjenta til den passivt venter de anviste 5 meterne unna døren. DA først åpner du, og hunden kommer styrtende igjen.., avbryt umiddelbart dine “hilserutiner” og sett den tilbake. Først når du har hilst ferdig (20-30 sekunder) kan du gi hunden lov til å komme og hilse. Tålmodighet og 100% konsekvens er stikkord her, gjenta øvelsen 1-2 ganger pr dag så vil du raskt oppnå overraskende gode resultater. Du blir kanskje kvitt den første varslingen også..

En annen effektiv måte å løse et bjeffe-problem på er rett og slett å lære den “hals” på kommando. Dette høres utrolig bakvendt ut, men det som skjer er at det gir deg kontroll over bjeffingen. Øvelse: siden vi ikke ønsker å belønne eller motivere en mer aggressiv type halsing bruker vi “tiggehalsen”. Den kan fås frem på forskjellige måter. Vær kreativ, bruk fantasi og godbiter. Utifra en sittende posisjon bør du klare å lokke frem noe, belønn hver minste lyd. Pass på at dere er alene, spesielt en usikker hund vil ikke like å bjeffe slik foran andre hunder. Dessuten kan det bli et vanvittig lurveleven om alle skal bjeffe samtidig. Det eneste du kan gjøre er å utføre øvelsen noen ganger med en annen hund først, mens den ferske sitter rett ved siden av. Dette må være en hund som den ferske er fortrolig med. Hals er veldig smittende, og det kan være nødvendig å heve stressnivået noe på denne måten.

Etter hvert som du har belønnet halsingen må du også balansert få inn et “stille”. Ikke i en streng tone, det vil være utrolig forvirrende for en hund å bli korrigert strengt nå, for noe den fikk godbit for nettopp… balanse er stikkord, tenk på det som to forskjellige øvelser (“hals” + “stille”), som innlæres nesten samtidig. Ganske raskt vil den halse før du rekker å gi kommando. Det belønnes ikke. Poenget er jo at du skal bestemme...

 

Innkalling og "løs hund"er ikke alltid så enkelt.. For noen er problemet en for treg innkalling fra ”sitt – bli” til ”på plass”. Andre kan slippe hunden løs, den stikker ikke av, men den kommer heller ikke innen rekkevidde før den selv vil, mens andre igjen dessverre ikke kan slippe hunden løs uten at den stikker av. Sistnevnte er selvfølgelig det mest upraktiske, men felles for alle er at det garantert kan bli bedre.

Vi ser på ekvipasje 1: hunden kan ”sitt”, den kan ”bli” slik at fører kan forlate hunden og gå 10 m, stanse og snu seg mot hunden som fremdeles sitter. Så langt alt vel, men innkalling derfra til ”på plass” går alt for tregt. Fører kaller på hunden med et ”PÅ PLASS”, som på sin siden bedagelig reiser seg mens den klør seg litt og tusler mot fører i en noe rotete linje. Snuser litt her og der, og gjerne markerer litt hvis sjansen byr seg. Fører venter og venter, og gjentar stadig sitt ”PÅ PLASS”. Omsider kommer hunden inn på førers venstre side og setter seg. Vi forutsetter at hunden er frisk og ved sine fulle fem, så hvor ligger egentlig problemet? Ganske sikkert kan vi raskt konkludere med at problemet ligger i feil forsterkende stimuli under innlæring, enten ved dårlig timing eller inkonsekvens, som videre ikke har gitt ønsket kobling mellom stimuli og respons (operant betinging). Her må vi gå noen skritt tilbake: sett igjen hunden, gå 2 meter og snu. Pass på at du fremdeles har kontakt med hunden, kall ”på plass” og rygg bakover mens du lokker på hunden. By på deg selv! Hunden skal klare å ta deg igjen etter kort tid, sett deg på huk, led hunden kjapt i den buen den ville måtte gå rundt fører og belønn med godbit umiddelbart. Så ”fri”. Gjenta dette 3 ganger før det økes til 3 meter, 4 meter osv. Ikke vær redd for å gå tilbake hvis det er nødvendig, og ikke gå lenger vekk enn at du har kontakt med hunden. Hvis øvelsen skjærer seg underveis, og at fører mister kontakt med hunden, avbrytes forsøket og øvelsen startes på nytt. Mens avstanden økes, og farten kommer kan det alterneres med at hunden også må vende rundt fører. I det hunden vender bak kan det også noen ganger tas et par raske skritt frem. På denne måten vil farten ganske sikkert økes betraktelig på noen få kvelder.

Ekvipasje 2, som sliter med det utrolig frustrerende problemet med en hund som holder seg akkurat utenfor rekkevidde, kan dra stor nytte av samme løsning som ekvipasje 1. Gjør øvelsene på nøytral grunn, altså ikke rett utenfor døren kl 7 når du er på vei til jobb: Start med å gi hunden litt frihet, og vent til den er nogenlunde ledig (altså ikke mens den er opptatt med noe spennende). Pass på at du befinner deg i nærheten av hunden, kall på den og løp. Igjen: BY PÅ DEG SELV. Det handler her om å være mer interessant og spennende enn alt annet. Gi hunden ros og en godbit er helt borte hos deg, si ”fri”, reis deg opp og gå passivt bort fra hunden. Gjenta dette flere ganger, men pass på å vente lenge nok til neste forsøk. Det har liten hensikt her å kalle på hunden mens du faktisk har kontakt. Vent til den selv tusler av gårde til noe annet før du gjentar samme øvelse. Alterner med å løpe bak et hushjørne, bak en sten, under et grantre osv. Øvelsen flyttes så hjem, altså der problemet antageligvis er størst, men sørg for at du har god tid. Gjenta samme, varier hvor du er når du kaller inn hunden, og fri den ut igjen mange ganger før dere avslutter. Riktig utført vil dette fungere.

Ekvipasje 3, som sliter med en hund som stikker, vil kunne bruke av både ekvipasje 1 og 2 sine tips. I tillegg bør det brukes en langline (10-20 meter). Denne skal IKKE erstatte et leiebånd men bare ligge løst på bakken. Hvis hunden må stoppes fra å stikke av, før man klarer å opprettholde kontakt så bare tråkk på linen uten at hunden ser det. Den skal ikke forbinde stoppet med fører, så gjør det så diskret som mulig. Finn en nøytral grunn med minst mulig forstyrrelser. Etter hvert øker man vanskelighetsgraden ved å gjøre samme øvelse med mer og mer forstyrrelser.

 

 

 

 

 

 

 

- Coton de Tulear

 

- Om å kjøpe valp

 

- Fra valp til voksen